Når tidsforskjellen til Norge er 12 timer er det liten tvil om at man er langt hjemmefra. Bussjåførenes uniform var hawaiiskjorte, og man kunne kjøpe kokosnøttBHer i butikken. That’s Hawaii for you. De åtte dagene med springbreak brukte jeg på Oahu, den mest folksomme øya på Hawaii, der Honolulu ligger.
 |
| En statue av en surfer og en sel, like ved der jeg bodde. |
Den ene kvelden dro jeg på en Luau, et gilde med tilhørende hula- og polynesisk dans. På tide å oppleve Hawaii i sitt rette element tenkte jeg. En gjeng på ca 450 ble busset ut til et idyllisk sted ved stranda, der langbordene ventet og en Elvis-immitator guidet oss gjennom dansene og sangene som ble framført på scenen. Det ble ikke mer tradisjonelt av den grunn, men kanskje en smule mer underholdende. De er visst noe besatt av Elvis på Hawaii. Bussguiden vår kunne med stolthet fortelle at han var Beach boy’en i brune shorts i Elvis sin film ”Blue Hawaii”. (Kjendis, juhu!)
 |
| Det var ulike danser, trommemusikk og underholdning flere ganger i løpet av kvelden. |
 |
| Slik så de ut hele tiden i gamledager(kanskje?) |
 |
| Vår bussguide til og fra Luau'en, Jerry |
Det er naturlig nok lite ekte folkekultur som er igjen, og faktisk ble ”Polynesian Culture Center” startet opp og driftes fremdeles av mormonere. Litt pussig.
Det mest ekte er strandkulturen. Havet er naturlig tyrkisblått og palmene svaier behagelig og lager skygge dersom man trenger det. Waikiki Beach er en strekning proppet full med høyhoteller, og det er hit de fleste besøkende kommer. Selv om det er et ideelt sted for nye og litt erfarne surfere tar havstrømmene med seg sanden til motsatt side av øya. Så dette området er fylt med sand fra andre steder. Hm, jeg må nok konkludere med at hele Waikiki er et konstruert feriested. MEN, behagelig er det.
 |
| Her kan man overleve. |
 |
| Waikiki sett fra toppen av vulkankrateret Diamond Head |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar