Lost i regnskogen

For å oppleve ekte sand og ukastrerte palmer(blir gjort for sikkerheten sin skyld) leide vi en sjuseter og dro til nordsiden av øya. Det var her Dole startet sin ananasplantasje og puttet de på boks, slik at vi kunne ha det i fruktsalaten langt mot nord. Nam nam.

Slik vokser ananas!

Mr. Dole was here.

Fine farger i hagen

Store deler av Hawaii har regnskog. Den samme dagen fant vi en stor botanisk hage som var halvveis dyrket halvveis naturlig. Hagen endte i en kulp med et fossefall.

Et tre

En typisk stueblomst

Man kan nesten høre bekken som sildrer.

Tre gærninger bader i kulpen. Men vent nå litt... dette har jeg sett før.

Å ja, stemmer det.

Turistene skal passes godt på. Ingen fikk gå ut i vannet før de hadde gått igjennom sikkerhetsreglene.

Dagens regnskogutforskere: Ørjan, Cecilie, Ivar og meg

Blue Hawaii

Når tidsforskjellen til Norge er 12 timer er det liten tvil om at man er langt hjemmefra. Bussjåførenes uniform var hawaiiskjorte, og man kunne kjøpe kokosnøttBHer i butikken. That’s Hawaii for you. De åtte dagene med springbreak brukte jeg på Oahu, den mest folksomme øya på Hawaii, der Honolulu ligger.

En statue av en surfer og en sel, like ved der jeg bodde.

Den ene kvelden dro jeg på en Luau, et gilde med tilhørende hula- og polynesisk dans. På tide å oppleve Hawaii i sitt rette element tenkte jeg. En gjeng på ca 450 ble busset ut til et idyllisk sted ved stranda, der langbordene ventet og en Elvis-immitator guidet oss gjennom dansene og sangene som ble framført på scenen. Det ble ikke mer tradisjonelt av den grunn, men kanskje en smule mer underholdende. De er visst noe besatt av Elvis på Hawaii. Bussguiden vår kunne med stolthet fortelle at han var Beach boy’en i brune shorts i Elvis sin film ”Blue Hawaii”. (Kjendis, juhu!)

Det var ulike danser, trommemusikk og underholdning flere ganger i løpet av kvelden.

Slik så de ut hele tiden i gamledager(kanskje?)

Vår bussguide til og fra Luau'en, Jerry

Det er naturlig nok lite ekte folkekultur som er igjen, og faktisk ble ”Polynesian Culture Center” startet opp og driftes fremdeles av mormonere. Litt pussig.

Det mest ekte er strandkulturen. Havet er naturlig tyrkisblått og palmene svaier behagelig og lager skygge dersom man trenger det. Waikiki Beach er en strekning proppet full med høyhoteller, og det er hit de fleste besøkende kommer. Selv om det er et ideelt sted for nye og litt erfarne surfere tar havstrømmene med seg sanden til motsatt side av øya. Så dette området er fylt med sand fra andre steder. Hm, jeg må nok konkludere med at hele Waikiki er et konstruert feriested. MEN, behagelig er det.

Her kan man overleve.

Waikiki sett fra toppen av vulkankrateret Diamond Head

En dag på UCSD

Biblioteket på universitetet mitt er så rart at det er med i skolelogoen. Bygget ligger på toppen av en haug, og er omkranset av en slangesti. Dette kunstneriske innslaget er en referanse til Edens hage, og det der med slangen og kunnskapens eple og så videre. Noen vil vel også dra det så langt som å si at å studere her er som å være i paradis.

Biblioteket

Slangestien

Fun fact 1: Ryktet sier at den manglende tredjeetasjen skyldes at vekten av bøkene ikke ble tatt med i beregningen.
Fun fact 2: Biblioteket ble brukt som inspirasjon til ”Snow Fortress” i filmen ”Inception”. Kult eller hva..? Check it out here.

I "Environmental engineering" er jeg på gruppe med fire amerikanere. Her er vi i full sving med å måle varmeoverføring..

Varmeoverføringskoeffisienter er gøy.

 .

Og så er skoledagen over. Trafikken begynner å tetne til.

Mannen på gatehjørnet

Nå har han fått seg dame!

Ørkenliv

Forrige helg gikk turen til Anza Borrego Canyon, en times tid øst for San Diego. Turen var arrangert av Outback Adventures, et firma tilknyttet skolen. Med tre turledere var vi godt rustet for å takle villmarkas vrede. Dagen ble brukt på en fin tur opp til en ”palme-oase”.

Ut på tur

Me against nature

Over og under: ørkenblomster

 

Da vi kom tilbake til leiren ble det bading i et termisk oppvarmet spa (basseng). Varmen holdt dessverre ikke så lenge når det både blåste og regnet. Men den spektakulære stjernehimmelen gjorde det likevel kjekt å være utendørs.

Søndagen dro vi inn til et område kjent for sine leirhuler. Kort oppsummert er dette kanaler som dannes av vann som graver ut leire. Mange kroker, kriker og krappe svinger, og litt klatring. Det viste seg at jeg ikke har...klaustrofobi!

På vei inn i leirfjellet

Landskapet ser kanskje litt grått ut på disse bildene, men med ekte øyer er det mye pent å se på. Rare kaktuser i milevis.

Det var veldig sært å plutselig komme over i snødekt landskap. Byen som til vanlig er kjent for sine eplepaier var fylt til randen av amerikanere som kom for å se på og leke i snøen. Det var ironisk nok bare frosne paier igjen da vi kom fram til det eneste tilgjengelige utsalgsstedet.

Et sjokkerende syn

Men vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.